Det var midt på natten, 23 april 1998, jeg lå i senga, våknet opp og følte det rant litt nedentil. Jeg kjente riene i kroppen så vidt hadde startet. Jeg vekket min mann som ringte til sykehuset. Vi hadde vært igjennom en fødsel før hvor vannet gikk og vi dro på sykehuset med en gang. Denne gangen fikk vi beskjed om å vente. Det var for lenge mellom riene…
Lytte til kroppen ble avgjørende
Jeg ble litt fortumlet over at vi fikk beskjed om å vente, for det ville nok ta litt tid var beskjeden vi fikk. Jeg la meg ned igjen i senga, prøvde å slappe av, men ble mer og mer urolig samtidig som jeg kjente riene kom og gikk. Nå må vi dra snart sier jeg og står opp og kler på meg. Mannen min tok det derimot mer med ro, stilte seg opp ved kjøkkenbenken for å smøre seg litt mat. Han måtte jo ha frokost!
Jeg prøvde å være tålmodig samtidig som jeg trippet rundt på kjøkkengulvet og visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg visste at det nærmet seg. Hvordan kunne han bruke så lang tid og hvorfor måtte han ha i seg mat… Jeg fikk nærmest panikk og tror nesten jeg ropte det ut; NÅ, nå må vi dra… Mannen fikk fart på seg da.
Søstern kom opp fra sin leilighet i et par etasjer under for å passe på sønnen vår mens vi dro i all hast til sykehuset. Riene ble sterkere og sterkere og jeg måtte virkelig jobbe med meg selv for holde igjen for ikke å presse på, der i forsetet. Mannen kjørte så fort som lovlig var gjennom Oslos gater.
En kjøretur av de sjeldne
Så måtte vi stoppe for rødt lys, midt på natten. Det var ingen biler å se. Kunne vi bare kjøre videre tro. En politibil rullet opp ved siden av oss i lyskrysset. Mannen min sveivet ned vinduet og søkte kontakt med de inne i bilen. Det var nok et desperat blikk de fikk mot seg «Jeg har en som skal føde her, sier han og peker på meg» Han trengte ikke å spørre om å få lov til å kjøre på rødt lys… «Bare kjør» svarte de og vinket oss av gårde. «Og lykke til» Det var flere røde lys vi kjørte på oppover mot Ullevål sykehus den gangen.
Vel fremme fikk vi lånt en rullestol i resepsjonen og med meg i stolen løp gubben oppover gangene frem til fødestua. Der sto det to engler klare til å ta imot oss. Jeg ble lagt rett opp på benken; «her er det full åpning sa den ene, bare å presse på.» De ordene var godt å høre.
Det var en lettelse å få lov til å presse ut. I løpet av noen minutter ble hun født. Hadde jeg ventet slik vi fikk beskjed om hadde hun blitt født hjemme eller i bilen og far hadde vært jordmor. Det var lurt å lytte til kroppen og dens signaler.
Historiefortelling
Dette har blitt en morsom historie i ettertid og jeg glemmer den aldri. Selv om vi ble avvist på telefonen fra sykehuset – så forsto jeg like etterpå at det ikke var noe å vente på. Kroppen min ga signaler og jeg lyttet til den. Det var bare jeg som visste hva som skjedde i min kropp. Barnet presset på og ville ut. Jeg og kroppen spilte på lag. Jeg lyttet og fikk fart på andre rundt meg … jeg hadde ikke lyst til å føde på kjøkkengulvet.
Glemte å lytte til kroppen
Mange år etter var jeg ikke like flink til å lytte til kroppen. Den ga meg signaler da også, som kunne være, plutselige neseblødninger, hodepine og ryggsmerter mén jeg lyttet ikke. Duret bare på videre. Det endte med utbrenthet og møte med veggen.
Så hva er det som gjør at vi noen ganger velger å lytte til kroppen og andre ganger ikke?
Den gang 23/4-98 forsto jeg at fødselen nærmet seg. Jeg hadde vært igjennom det før. Jeg var mer tilstede i meg selv og levde et roligere liv.
Men møte med veggen og utbrenthet var nytt for meg. Jeg var vant til å jobbe flittig. Jevnt og trutt. Tok lite pauser og hadde ikke denne kontakten innover i meg selv. Det var en yang verden rundt meg som jeg sto midt oppi. Og var oppadgående i en stigende kurve. Ville så mye.
Når det er for mye yang og vi går på autopilot, blir det vanskelig å ha denne dype kontakten med seg selv. Men for å skape balanse må vi ha begge deler. En del yin og en del yang.
Finne balansen og lytte til kroppen
Da jeg tok min feng shui utdannelse i 2012, var det mye snakk om 9 fate som skulle starte i 2017. En yang periode hvor mye ville endre seg og vi ville føle at ting gikk fortere. Far trigrammet med 3 yang streker, en periode på 27 år. Vi visste ikke da hvordan dette ville bli. Men vi ser det på verden rundt oss hele tiden. Den harde kraftige energien.
Motpolen til yang er yin. Vi trenger å finne mer innover i oss selv, finne mykheten og det feminine i alt det harde. Ikke pushe hele tiden. Men lære oss til å vende innover, være i stillhet, lytte til kroppen og ta imot signalene den gir.
I dag har jeg en større kontakt innover i meg selv og vet å spille på lag med kroppen og lytte. Jeg tar pauser og er i stillhet når jeg trenger det. Jeg mediterer gjør yoga og bruker thetahealing Og så har jeg kunsten min som mitt fristed hvor jeg glemmer tid og sted. Alt dette skaper en dypere kontakt med kropp, sinn og sjel.
Hva med deg, er du flink nok til å lytte til kroppen og signalene den gir?
Hva kan du selv gjøre for å få vende innover, lytte å få en dypere kontakt med ditt indre?
Anett-Kristin
P.S
Balanse i livet er hovedbudskapet i boka mi og handler om hvordan du kan skape balanse i det indre og ytre rom. I boka ; Når sjelen banker på – får du fem trinn til å bli kjent med deg selv, skape balanse og få indre ro. Du kan lese mer om boka ved å trykke på knappen nedenfor. Der kan du også komme i kontakt med meg om du har noen spørsmål.
Velkommen inn i FB gruppa for høysensitive