Et nytt maleri ble ferdigstilt i helga. Jeg malte rammen rundt, tok bilde og satt det inn i interiør. Det ble et vakkert og spennende maleri og jeg har allerede fått gode tilbakemeldinger på det. Det er en deilig følelse av å mestre når det løsner. Borte er stresset jeg en gang hadde innvendig. Følelsen av å ikke mestre er vonde. Noe jeg ofte har kjent på tidligere i livet.
Dette maleriet satt veldig langt inne og har vært med på mange lag med maling før det endelig løsnet. Ja ikke malingen altså…
Jeg startet på dette sammen med et annet maleri, for det er gjerne sånn at jeg maler på to og to samtidig – så har jeg noe å jobbe på når det andre trenger litt tørketid. Det ene maleriet kom til meg ganske fort. Jeg så hva det kunne bli. Konturene var tydelige og jeg jobbet frem det jeg «så» i maleriet. Det andre derimot ble det mye gris med og mange lag med maling i forskjellige farger. Papir og vann ble flittig brukt. Når jeg trodde jeg «så» noe i maleriet stoppet jeg meg selv. «Nei den veien vil jeg ikke gå igjen».
Fulgte formen
«så en vakker dag» (er det ikke det de sier i eventyrene) formet det seg noe – eller det var en form som ikke ville helt vekk blir det lettere å si. Det var som om den ville være med videre. Nå kan jeg ikke klusse mer tenkte jeg og tok frem penselen og lagde noen sorte streker – uten å vite hva dette skulle bli. I maleriet ser jeg plutselig noen linjer, retninger som vil en vei, naturlige svake streker. Jeg begynte å følge linjene og formen og det var da vannet som sildret kom til meg. På denne måten bygde jeg opp maleriet. Og det er denne frie måten jeg elsker å male på. Det å aldri vite hva resultatet vil bli. Slik er det å male intuitivt og jeg elsker det.
Underveis kan jeg få en tanke opp om at nei, denne gangen blir det ingenting. Men tanken blir ikke værende hos meg og gir meg ingen dårlig følelse (slik det ville gjort før) – fordi jeg vet av erfaring nå at det vil på en eller annen måte komme ut et resultat også av dette maleriet. Jeg har en visshet, jeg bare vet.
Følelsen av å mestre har jeg ikke alltid kjent på
Borte er stresset jeg en gang hadde innvendig. Følelsen av å ikke mestre er vonde. Noe jeg ofte har kjent på tidligere i livet. Da jeg følte det ble for mye rundt meg og jeg i tillegg skulle mestre alt som skjedde, ga det meg uro og en vond følelse av mislykkethet og stress.
I årene før jeg møtte veggen var mange av mine dager slik. Det var krevende på mange måter å fikse hverdagen med barn, familie, jobb og alle forpliktelser jeg tok på meg. Jeg følte jeg kom til kort ofte og det indre stresset vokste som gjorde at jeg ble irritabel og ute av balanse. Den gang hadde jeg ingen verktøy og forsto ikke at det var stresset rundt meg i hverdagen som plantet seg inni meg. Jeg hang med så godt jeg kunne.
Bare det å stå på kjøkkenet å lage mat kunne være stress. En indre uro som om det var en hel fabrikk med arbeidere der inne å holde styr på. Mang en gang ble jeg overveldet og tok til tårene fordi jeg følte at jeg ikke mestret på de ulike arenaene.
Tenk om jeg den gang visste det jeg vet idag. At jeg er høysensitiv og måtte finne roen innimellom. Ta en timeout. Det er mye stress og press i våre omgivelser, men vi er flinke til å skape dette i oss selv også. For hva vi tror andre forventer av oss. Alt som kommer fra tidligere opplevelser og hva vi er vokst opp med av verdier og normer. Ja det ligger i vårt DNA.
Innvendig opprydning
Min beste redning var da jeg startet med selvutvikling. Da begynte jeg så smått å forstå hvem jeg var. For når du får ryddet opp i huset ditt. Innsiden din der du har alle tanker og følelser og ser alt i en større sammenheng for hvordan du har det, blir det magisk. Følelsen av å mestre kommer med indre ro og trygghet.
Å forstå seg selv og rydde i traumer er den beste gaven du kan gi deg selv. (For traumer kan vi alle ha med oss. Store og små som ligger der og forstyrrer.)
Boken jeg har skrevet; Når sjelen banker på tar for seg hvordan jeg ryddet i meg selv og omgivelsene etter at jeg ble utbrent.
Trenger du å rydde litt i tanker og følelser kommer du i kontakt med meg her
Anett-Kristin