I går sto jeg bom fast. Eller det vil si jeg hadde fått gjort mye. Mange papirer lå utover med kladd og jeg hadde en viss formening om hvordan jeg skulle legge det opp. Skriveprosjektet mitt. Så jeg tok tak i manuset mitt. Det som nå har ligget stille en stund. Begynte å bla litt i det, leste opp litt her og der. Så kom den snikende, smerten i brystet som ikke ville slippe. Hjelp tenkte jeg og kjente den steg oppover i halsen. Jeg ble litt overrasket over følelsene som kom så sterkt tilbake. Jeg følte meg uvel og kvalm. Tusen tanker surret rundt i hodet mitt. Hvorfor skulle dette egentlig være så vanskelig, undret jeg. Trengte jeg å be om hjelp.
Jeg la det hele til side og satte meg ned på stolen. Lukket øynene og tok kontakt med følelsen i brystet mitt. Visualisert at jeg ryddet opp i denne innvendig, åpnet munnen for at den skulle renne ut litt. Det hjalp litt. Nå skulle jeg gjerne hatt litt hjelp, snakke med coachen min igjen… tenkte jeg, men det var 14 dager til neste møte og jeg ville så gjerne fortsette med prosjektet mitt. Turte jeg å be henne om hjelp nå?
Jeg tok motet til meg og sendte henne en melding. Var det muligheter for at hun hadde en time i nærmeste fremtid? Kanskje hadde hun mulighet for en akutt-time. Jeg håpet…
Trengte å koble litt ut
Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe mer på skriveprosjektet idag, så jeg gikk til malerommet og startet opp med et nytt prosjekt. Det er alltid deilig å koble ut litt med maling. Jeg fant fram noen sterke flotte farger. For det var det jeg var på jakt etter. Noe vakkert som fløt lett og ledig. Noen blomstermotiver dukket opp i første runde. Så tikket det inn en melding…
Det var fra henne, coachen min. «Jeg har mulighet nå straks», sto det. Det lettet i hele kroppen. Så utrolig flott. Takknemligheten over at hun kunne ta imot meg på så kort varsel slik at jeg kom meg videre med prosjektet mitt var stor. Det var godt å be om hjelp. Nå i våre dager er det lett med coaching online. Det er bare et tastetrykk unna.
Det var godt å be om hjelp til å sortere tanker og følelser
Det var så godt å få lettet på trykket. Tårene kom idet jeg begynte å lese opp for henne der jeg sto fast. Det var noe som hadde bygd seg opp. Ventilen åpnet seg. Hun jobbet med følelsen som hadde bygd seg opp i meg og vi snakket om hvorfor den nå var der. Følelsen som kom så sterkt tilbake.
Det er så mange følelser og emosjoner som kan ligge og sperre, selv på skriveprosjekter som jeg holder på med. Jeg trengte å frigjøre noen blokkeringer, igjen…… har du først begynt med selvutvikling tar den aldri slutt. Fordi vi stadig lærer og kommer dypere innover i oss selv og får en større bevissthet. Læringen stopper ikke opp. Vi mennesker er her på kloden for å lære og utvikle oss.
Det er så godt med sparring og noen som er der for en. Tørre å be om hjelp. I mange år skulle jeg klare meg selv. Tok ikke imot hjelp fra så mange andre. Jeg ville heller ikke be andre om hjelp. Der kommer nok «flink pike» syndromet inn som mange kjenner på. Men alle trenger vi litt hjelp utenifra av og til.
Mange hjelpere der ute
Tenk om det hadde vært så opplyst om dette da jeg var yngre. Gå til coach for å få hjelp til å sette ord på tanker og følelser så en slapp å ha så mye uforløst inni seg. Men det var ikke sånn da. Idag finnes det hjelpere overalt. Det er opp til deg om du vil benytte deg av tilbudet der ute, eller om du skal klare alt selv. Legg bort stoltheten og tørr å be om hjelp.
«Jeg er så takknemlig for deg assa» det er hyggelige ord å få fra kunder. For jeg også vet å være takknemlig idag for de jeg kan lette litt på trykket til å be om hjelp. De som lytter og forstår og som er litt like oss selv. Som er en god match.
Jeg håper du også kan be om hjelp når du trenger det.
Jeg hører fra deg om behovet er der. Du kommer i kontakt med meg her
Alt godt fra
Anett-Kristin